Det er ettermiddag. Kirketorget i Vea kirke oppleves som en maurtue i miniatyr. Folk beveger seg tilsynelatende formålsløst over gulvet. Organisert kaos. Og resultatet er forbløffende.
I første uke i juni 2016 samler menighetene på Vea seg nok en gang sammen om en felles oppgave: å synliggjøre Bibelens ord om å vise nestekjærlighet. «Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (1. Joh. 3:18)
Vi håpet på mange oppdrag og stor iver fra frivillige «godhetspersoner», og det fikk vi!
Arbeidsoppgaver blir gitt og mottatt. Så plutselig blir alt forandret. Torget ligger nakent og forlatt. Bare en og annen «maur» er tilbake for å koordinere og bringe ut utstyr og mat.
Men så høres lyder fra et annet rom. En samling av barn og voksne driver «barnehage». Noen har satt igjen sine små håpefulle mens de gjør dagens arbeid ett annet sted i veabygda.
Bygda, ja. Tankene går mange år tilbake da dette var vanlig i bygde Norge. Mennesker som hjelper hverandre. Men med velstanden forsvant dette. Nå er det tilbake og satt i system, men med en annen drivkraft! En drivkraft tent av Han som gav sitt liv for oss.
Og det er noe som blir synligjort denne uken.
«For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning». (Rom 12:4)
En svær flis-kutter brøyter seg veg gjennom en hekk for å forandre den til nesten ingenting og villige hender mater den uavlatelig, flittige barnehender hjelper til med å få bort ugress, mens andre fordeler oppgaver og verktøy og klyver i stiger for å male. Terrasser blir bygd eller rengjort, arbeidslysten og samholdet er nesten til å ta og føle på.
Takknemligheten lyser ut fra øynene til dem som får hjelp. «Jeg trodde ikke slike mennesker fantes» er et av uttrykkene som går igjen. Arbeidet blir satt pris på, og det motiverer. Ord blir nesten utilstrekkelige.
Samtidig er det godt å kunne hjelpe noen som har bidratt til at bygda er blitt slik den er!
Klokken nærmer seg åtte på kvelden. Flere arbeidslag kommer igjen tilbake til kirka. Noen for å gi tilbakemelding om at oppdraget er fullført og å sjekke arbeidsoppgavene til neste dag, mens andre undersøker om det er noen som trenger mer hjelp i det arbeidet de utfører.
Det er utrolig det ansvaret hver enkelt «godhetsperson» utøver, mens «godhetsgeneralen» holder oversikten over det som skjer!
Og vi har forhåpentlig fått vist noe av den kjærligheten Gud har bedt oss om å formidle til alle mennesker!